Vann under broen
Skrevet av Line Ulekleiv
Det engelske standarduttrykket "water under the bridge" referer til fortidens erfaringer og konflikter, som tiden har gjort til noe mindre viktig. Vi bestemmer oss for å glemme noe som en gang har vært presserende. Minnene blir som vann som forlengst har rent vekk fra oss, under broen og videre ut til en mer diffus horisont hvor de ikke lenger kan gripes. Vannets konstante bevegelse, som bærer med seg løv og løsøre, kan være en rensende trøst, men det er alltid noen dråper som blir værende hos oss. Giske Sigmundstads etsninger holder fast dette litt melankolske og flytende stemningsleiet, de skisserer opp små scener som kan virke spinkle, men som har minnets formgivende kraft.
Giske Sigmundstads små formater og figurative stil er preget av en type lyrisk lavmælt naivisme. I hennes arbeider kan man finne fine eksistensielle strenger spunnet rundt intime atmosfærer. Det er noe filmatisk ved denne verdenen. Bildene oppleves som stille, samtidig er det som om lydbildet er polstret. Legger man øret inntil billedflaten kan man kanskje ane en skurring, som fra en gammel LP-plate.
Et nostalgisk preg er understreket i en ofte dempet fargebruk, med urene valører som kan varme, men også skape uro. Figurene, ofte markert streket opp, oppleves ofte som avsondret i sine rom, som rekvisitter i fragmentariske fortellinger. Overflatene har ofte et organisk og malerisk preg, som resultat av etsningens kjemiske prosess, hvor motivene er etset inn i trykkplaten ved hjelp av syre. Det er hos Giske Sigmundstad en bevisst bruk av romlige virkninger og arkitektur som innramming for kroppslige volum. Et spill mellom indre mentale rom og ytre avgrensende konstruksjoner, er gjennomgående.
Over en lengre periode har reisen stått sentralt i Giske Sigmundstads motiviske utvalg, oppbrudd og forflytning har vært konkretisert i gjenstander som kofferter. I det siste har Sigmundstad tatt et skritt vekk fra denne tematikken, som hun nå betrakter som mer eller mindre avsluttet. Fortellingen i motivene, som aldri har vært eksplisitt, er nå holdt på et minimum. Både symbolikk og narrative føringer er løsere knyttet til motivet. En mer abstrahert kvalitet trer frem, og med dette utnytter også Sigmundstad grafikkens mange formale muligheter. Anvendelsen av farge får økt oppmerksomhet, noe som ikke minst har bakgrunn i kunstnerens malerutdannelse.
I Sommerfugl omkranser en mørk og grålig skodde en pike som står et stykke inn i det litt grumsete billedrommet, fylt opp av ujevne, hvite korn – som minner om snø eller hagl. Vi ser ikke ansiktet hennes, siden hun holder opp en paraply markert med skarpe hvite linjer som spiler. Til høyre for henne, og ute av størrelsesmessig proporsjoner, er konturene av en sommerfugl som brer ut vingene, slik at nettverket i den fragile og flyktige kroppen synliggjøres. Det grafiske nyanserte spillet i det underliggende mønsteret skapet et eget reisverk, en bærende konstruksjon som får sin parallell i paraplyens beskyttende kontur. Denne elegante renheten og insisteringen på konturer kan assosieres med japanske tresnitts sofistikerte komposisjonsprinsipper, eksempelvis i Hokusais tresnitt fra 1830-tallet, hvor det er laget et monotrykk av et blad presset mot papiret. Bladets skjøre tilstedeværelse korresponderer videre med et nytt arbeid av Sigmundstad, hvor grunnstrukturen i et blad henger som en liten, sanselig og diskret sky over rekke unge menn som hekter armene fast til hverandre (Plansje I). Strekføringen i svart kontrasterer bladets nervesystem, gjengitt i en rusten rødlig tone.
Litterære tilsnitt er fremdeles tilstede hos Giske Sigmundstad, men helt konkret i form av bøker, litteraturens fysiske uttrykk. I et fredelig og varmt stueinteriør, Bokhylle I, med en gutt og en mann blir dette boklige tydeliggjort. Den ene av figurene sitter i en lenestol og leser, vendt fra oss slik at vi titter han over skulderen og får et voyeuraktig glimt av boken (en kunstbok?) han har i hendene. Den andre står frontalt mot oss dypere inn i rommet, også med en stor bok i hendene, til høyre ser vi deler av en bokhylle. Igjen føres vi inn i et rom som pendler mellom en stringent orden, på den ene siden, og noe hemmelighetsfullt og uavsluttet, på den andre. Leseakten og synsakten synes komprimert i samme bilde, ikke minst siden betrakteren blir bevisstgjort sin posisjon overfor de to lesende karakterene. I tillegg henger det to maleriske bilder på den gule veggen som avslutter billedrommet. Ett av disse viser en person som leder en hest, det andre et portrett i profil. Disse bildene i bildet representerer i likhet med all litteratur et internt indre rom som åpner seg opp mot et større fellesrom. Spesifikke størrelser beveger seg mot det universelle.
Skjæringspunktet mellom det introverte og ekstroverte, det konsentrerte og det vidtfavnende, fremstår også som sentralt i et Bokhylle II. En kvinne står med ryggen til betrakteren, vendt mot en bokhylle. Leter hun etter en bestemt bok? Igjen er interiøret lunt og vennlig og en bordlampe gløder. Et mulig brudd på denne tryggheten antydes av et mystisk dyr i høyre forgrunn. Det kaster en skygge og blir tvetydig, idet man ikke helt kan avgjøre om det er et leketøy eller et levende dyr, pyntegjenstand eller utemmet natur. Denne usikre forbindelsen mellom menneske og dyr opptrer hyppig hos Sigmundstad, som i etsningen med en hund oppstilt ved siden av en jente iført en irrgrønn poncho (Poncho). De befinner seg ved siden av hverandre uten tegn til interaksjon. Den stramt økonomiske komposisjonen av motivet bidrar til å holde mulige forbindelseslinjer og fordoblinger grunnleggende åpne.
Lampen som lyskilde har lenge opptatt Giske Sigmundstad, det elektriske lyset er med på å definere de figurene som opplyses. Lampelyset som visuell markør blir tidvis behandlet lekent, som når en kvinnefigur og lampefot smelter sammen (Skogstapet). Lysets atmosfæriske betydning og modellerende evne gjør seg tydelig gjeldende i Rullegardin, hvor en isolert figur står ved en rullegardin, hvor lyset strømmer inn fra vinduet. Som i Edward Hoppers billedverden, som sirklet rundt det moderne livets ensomhet og isolasjon, blir lyset her noe som stopper bevegelsen og skaper et kondensert og tidløst rom, på siden av minner og fortellinger. Ikke desto mindre: vannet strømmer stadig under broen.